Gleden ved å skape - små gleder i hverdagen

Å skape er en glede. Sammen med følelsen av at ting som ellers bare er i veien, kommer til nytte .

Putetrekket var utslitt. På den ene siden i alle fall. Ett nytt måtte lages. Hvilke materialer?

Det har etterhvert hopet seg opp en enorm fillehaug på loftet. Utslitte klær, stoffrester halvferdige prosjekter, alt dette ligger i et salig kaos der oppe. Jeg planlegger at det skal brukes til noe. Dukkeklær, et patchwork teppe, noe i alle fall. Tanken på å kaste det er ikke bra. Men det er jo også så mange andre ting i livet som skal gjøres. Klær som skal vaskes og brettes, gulv som skal støvsuges. Barn som skal klemmes, middager som skal lages og spises, kaffekopper som skal nytes, samtaler som skal prates, joggeturer som skal luntes og tusen andre ting. 

Og på en eller annen måte har alle disse prosjektene som skulle lette på innholdet i fillehaugen kommet nederst på prioriteringslisten.

Ikke fordi jeg ikke liker det. Jeg elsker å lage ting. Jeg elsker å sy, å bruke ting som i utgangspunktet ikke hadde noen verdi og lage vakre nyttige ting av det.

Kanskje du også kjenner til det fenomenet? At ting man elsker er lett å utsette? De kommer ofte nederst på prioriteringslisten. Det man har lyst til kommer under det man må. Middagen må på bordet, fillehaugen må ikke dykkes ned i. 

Men nå har jeg bestemt meg: Nå skal det skje. Hva er vel et bedre filleprosjekt enn et putetrekk? Og derfor befinner jeg meg nå midt i et hav av filler oppe på loftet vårt. Mengden av teksturer, farger, materialer - her er alt fra gamle truser til oljebukser som lekker på knærne. Utrolig mange hullete sokker (om noen har et godt bruksområde for dem tar jeg takknemlig imot!) En slapp badedrakt, biter av klær som er utslitte utover alt håp om reparasjon. Hvordan skal jeg gripe det an? Farger? Materialer?

I haugen finner jeg noen gamle stoffprøver som jeg kjøpte billig på salg en gang jeg kjørte gjennom Voss. De var superbillige - nydelige interiørstoffer i lin, men de er ganske små, bare kanskje 20x40 cm? Så det må bli lappeteknikk. På en måte føles det litt juksete å bruke disse stoffprøvene. De er jo egentlig helt nye. På den annen side - de må jo brukes de også! For å få nok stoff hiver jeg oppi et hvitt stoff som engang var trekket på en elsket lenestol, men som ble utslitt på armlenene. Baksiden av trekket derimot er helt fint.

Jeg kommer på en bok jeg likte en gang, den var skrevet av en japaner og het «Simplicity at home» Utrolig fin - masse gode og vakre teknikker for å ta vare på ting. Var det ikke noe der som kunne passe? Jo, riktig! På side 80 står det om å lage større stoffstykker av små biter. Det er det jeg vil gjøre!

Klær som søppel er vanskelig synes jeg. Har fått mye motstridende informasjon om det i løpet av årene. Noen sier - gi det til Fretex i en merket pose. Men så sier noen på Fretex - « vi aner ikke hva vi skal gjøre med alle fillene» Noen sier  - det er innlevering av tekstiler på BIR. Men så sier noen andre « Det var et prøveprosjekt, så det er ikke der lenger». Fremtiden i våre hender viser bilder av store hauger av klesrester i land langt borte - en trist og problematisk endestasjon for våre ubrukte eller utbrukte klær. Så her sitter jeg i fillehavet mitt og prøver å kombinere en glede - Å skape noe, med løsningen på et problem: At jeg har altfor mye tekstilrester på loftet.

I den japanske boken min finner jeg en fin teknikk for å sy sammen bitene. Jeg tar med meg hele haugen ned på stuen(sammen med bunke svarte sokker med hull, (hva skal jeg bruke dem til?)  og legger dem utover bordet - nå kan jeg kose meg med å prøve ulike sammensetninger av fargene, tenke på mønsteret, se hvor mye stoff jeg trenger. Gøy! 

Mens jeg gjør dette har jeg hele tiden en god følelse av å bruke det jeg har, renske opp i en haug av overskuddsting som kommer til nytte og blir til noe fint og brukbart. 

Å ta noe rått og kna det sammen til noe fint! 

Putevaret mitt begynner å ta form. Jeg bestemmer meg for å først sy remser som rekker til hele lengden av putevaret, og så sy remsene sammen slik at de dekker bredden. Jeg vil lukke med knapper, for om jeg skulle brukt glidelås måtte jeg kjøpt en ny og det har jeg ikke lyst til. Ikke noe nytt skal kjøpes inn til denne puten, den skal bare bidra til å tømme reservene på loftet!

De reservene er på en måte et slags uttrykk for både en grenseløs optimisme og en litt fryktsom pessimisme. Optimismen bunner i den helt ville tilliten til at jeg en gang når bare tiden, inspirasjonen, energien og alt det der er optimal, så skal jeg få brukt alt dette til noe nyttig. Jeg skal sy dukkeklær, plagg til meg selv, sommerkjoler, lage lappetepper, handleposer kluter og filleryer, og bruke opp hele lageret på ting jeg og mine omgivelser har bruk for. Dette er dessverre ikke egentlig realistisk. Jeg har jo et liv som inneholder andre ting enn gjenbruk av stoffer. Her er nok materiale til at en liten bedrift som kan holde på i sikkert flere år med å lage tekstilting. For ikke å glemme at lageret stadig fylles på av utslitte plagg fra hele familien. 

Pessimismen er en tanke langt bak i hodet om at en gang kan jeg bli fattig, en gang har jeg kanskje ikke nok. Da kan det være kjekt å ha et lager av stoffer på loftet. Mine barn skal i allefall ikke mangle klær når den store klesmangelen kommer (haha som er - aldri, men det er jo ikke en rasjonell tanke da) Vi skal alltid ha nok stoff til alle slags hobbyprosjekter, her er det ingen som trenger å kjøpe små stoffbiter på Panduro til 150 kr for en pakke med fem ruter. Jeg skal klare meg, jeg har spart på dette her. 

Også en slags nøysomhet er flettet inn i tankegangen. Synd å kaste noe som helst som kan komme til nytte egentlig! Det er jo fin kvalitet. Også - Hva kommer til å skje videre med dette om jeg kaster det i bosset? Blir det en del av klesfjellene?

Til sammen bidrar alle disse tankene til at lageret vokser og vokser….

Nå syr jeg sammen remsene. Det var ikke nok stoff i stoffprøvene, så jeg bruker litt av restene fra et stoltrekk som var utslitt på armlenene, men helt og fint på baksiden av stolen for eksempel. Det er litt tykkere i kvaliteten, men det blir bare fint bestemmer jeg. Gir liksom et litt mer kunstnerisk uttrykk til putetrekket. 

Siste finpuss er å lage et innbrett, lage knappehull og sy på knapper. Ikke så enkelt som det høres ut… Knappehull synes jeg er litt skummelt, på min gamle symaskin fra 1950 en gang, er det ikke noe automatisk ved å sy knappehull. Jeg følger en eldgammel, men veldig sjarmerende bruksanvisning i heftet som fulgte med symaskinen. Knappehullene mine varierer mellom å bli ganske ok og å bli helt katastrofe. Jeg har fremdeles en nesten ferdigsydd bukse liggende der knapphullene ble så mislykket at jeg mistet motet på hele buksen. (I tillegg oppdaget jeg at jeg hadde sydd den litt for trang i livet, og da ble det full stopp i, tja… et par måneder… siden november i fjor ca…) Kanskje jeg tar den opp igjen nå?

Det er faktisk en ting som har blitt veldig tydelig for meg nå i forbindelse med utbrentheten. Jeg klarer ikke å pushe meg selv til å gjøre noe jeg egentlig ikke har lyst til. Rett og slett. Motivasjonen fordufter, og det sier stopp. Stoler på at den kanskje vil komme tilbake? Om ikke så får jeg leve med endel halvferdige prosjekter rundt om kring. Det er jo ikke alt som er verdt å gjøre ferdig heller. Noen ganger skjønner jeg  at jeg startet på noe som jeg egentlig ikke hadde så lyst til å gjøre likevel. Og det er jo OK!  Man vet jo ikke helt om man har lyst før man har prøvd, men da finner jeg det fort ut, og da er det ingen skam å snu. Ja, ingen skam å snu, ting må ikke gjøres ferdig for en hver pris. Hvorfor kaste vekk energi på ting man ikke liker?  Revolusjonerende tanker for flinke Kristin, befriende egentlig. Kristin før utbrentheten ville alltid gjøre ferdig alt uansett. Haha - så feil kan man ta!

Men knapphullene ble ikke så verst på denne putetrekket! Hurra, bra nok. Og knappene jeg hadde var alle i fine farger som passet til. Liker at de ikke er prikk like, og det var de jeg hadde, så flaks!

Det ble bra! Og føles bra! 

Å lage ting av rester gir meg glede!

Thanks for reading Den Hemmelige Hagen! Subscribe for free to receive new posts and support my work.

Hva gir deg glede? Små gleder er som diamanter i sanden, det som gir et lite støt av lykke når du ser på det eller får deg til å smile enten utenpå eller usynlig på innsiden. 

Jeg har skrevet mer om små gleder her.