Tilhørighet - eller å være seg selv sammen med andre

Denne sommeren reiste jeg fra mann og barn i 10 dager midt i skoleferien for å være med på en samling som skulle handle om tilhørighet. Jeg skulle på...

Erasmus + seminar til en liten gård midt i de svenske skogene, til Mudekulla, et eventyrsted i Astrid Lindgren land. Dere kan lese mer om både Mundekulla og seminaret her.

Det var min venninne Hanne som foreslo at dette var noe for meg.  Hun lovet meg at vi skulle male, tegne, danse og synge. Slappe av helt uten noe forventningspress eller stress. Bare være, også ute i skogen og i naturen.  Det fristet meg, for jeg lengtet etter tid til sånne ting. Men jeg var likevel nervøs. For det skulle også være mange deltagere. 30 minst. 

Deltagerne kom fra hele Europa. Og programmet var intenst med aktivitet fra morgen til kveld. Jeg var bekymret. Kom det til å bli for mye for meg?  

Jeg som blir så sliten av å være sammen med folk.

Jeg som blir så sliten av å snakke og være sosial. 

Jeg nølte helt til siste dag før jeg skulle dra. Var usikker på om jeg skulle gjøre det. Om det var rett for meg, om det var hensynsløst mot familien å være så lenge vekke i ferien. Men så dro jeg likevel. Heldigvis! 

Følelsen av å være utenfor eller å ikke høre til har fulgt meg gjennom barndom og ungdom. En tanke om at de andre vet noe som ikke jeg vet. Tanken om at de andre kjenner noen koder som ikke jeg kjenner som gjør at de føler et felleskap med hverandre som jeg ikke er en del av. Jeg har aldri forstått hva denne hemmelige kunnskapen består av, kanskje fordi den ikke egentlig finnes?Noen ganger har jeg knyttet det til at jeg har gått på steinerskolen, og derfor ikke hadde de samme erfaringene som de andre. Eller at jeg var enebarn, eller at jeg ikke kjente de rette folkene, hadde de rette klærne, var morsom nok, ikke forsto de sosiale kodene… Så mange grunner til at jeg ikke kunne høre til. Akkurat nå kan jeg føle på en form for utenforskap til arbeidslivet som om det er en slags mystisk frimurerklubb der jeg ikke forstår reglene. 

Så temaet tilhørighet er sårbart for meg, og også litt uklart.  For hva er egentlig tilhørighet? Når hører vi til? Mange spørsmål ble stilt på seminaret: Må man tilpasse seg for å høre til? Hvem bestemmer om man hører til? Kan man høre til et sted der man ikke er født eller kjenner språket? Er tilhørighet knyttet til et sted? Kan man høre til seg selv? Det var bare noen av de spørsmålene vi hadde før vi startet på utforskingen.

10 dager er lenge. Gjennom samtaler med hele gruppen, øvelser i maling, dans, sang performance, dikt, osv. utforsket vi forskjellige måter å være seg selv sammen med andre, å uttrykke seg selv sammen med andre. Vi reflekterte omkring spørsmålene våre, og møtte både våre indre kritikere og mønstre fra familiene våre og samfunnet som kanskje ville beskytte oss, men gjerne på en måte som holdt oss isolerte og redde? 

Det å være en del av gruppen og mine egen skiftende reaksjoner til det, å føle meg som en del eller utenfor, forstått, misforstått, ønsket, uønsket var unik og verdifull læring i seg selv. Å legge merke til historiene jeg fortalte meg selv når jeg følte meg utenfor og redd. Å legge merke til impulsen til å isolere meg, trekke meg unna når jeg møter reaksjoner og grensesetting fra andre. Å undersøke smerten når min indre kritiker lager en fortelling om at de andre kjenner hverandre bedre enn meg, at jeg ikke er en sånn person som får være med å leke. Å tørre å ta plass og ta del likevel. Å dele mine reaksjoner med gruppen. Utforske dem, og se at det er en gave til de andre at jeg ikke blir borte når jeg føler ubehag, men er synlig, ærlig og sårbar. 

Og for en fin gruppe det ble. Mer og mer kom deltagerne frem i sin individualitet, sin særegenhet. Ble synlige, lot seg selv bli sett. Det er så vakkert når et menneske lar seg selv bli sett helt og fullt også når det opplever sammentrekning og motstand. Da strømmer det så mye kraft ut i verden. Sårbarhet og synlighet - en gave som åpner opp for en flyt av kjærlighet og kraft mellom menneskene og kanskje også naturen?

En av de sterkeste opplevelsene som jeg fremdeles bærer med meg og som har en kime til å endre en grunnleggende del av min oppfatning av hvordan verden henger sammen, var kanskje å oppleve, at min kraft ikke er en trussel mot andres styrke men tvert i mot! 

For meg har det egentlig vært et slags underliggende premiss hele livet at hvis jeg er hele meg, ikke holder meg tilbake men tar all den plassen som jeg vil og kan, så går det ut over andre. Jeg har en slags verdensforståelse som sier at denne type plass er en slags begrenset ressurs, så hvis jeg tar mye, så blir det mindre igjen til de andre. 

Og i samme tankebane ligger også en antagelse om at hvis jeg viser min styrke og kraft, og ikke holder meg tilbake ved å gjøre meg selv spiselig og ufarlig så vil jeg skremme vekk andre, særlig de som er svake og redde. Og i dette ligger det en antagelse om at det er egoistisk å ta plass og være hele sin kraft.

Men erfaringene gjennom seminaret var tvert i mot! Min styrke gir rom for at andre kan vise sin egen styrke og kraft. Det at jeg er i min kraft åpner et rom, holder en plass for  andre, slik at de også kan vokse inn i sin egen kraft. Slik kan man møtes kraftfullt og ærlig. 

Plassen til å være er liksom mer som en gummiboble enn en boks! Den er på en måte elastisk, og jo mer man strekker og utvider seg, jo mer plass blir det til en selv og andre.

Det er ikke nødvendig å gjøre seg liten for at noen andre skal kunne være stor. Det lærte jeg av Raiisa. Og etterpå lærte jeg det av meg selv, igjen og igjen. Det var (og er) skummelt. Ja. Det krevde mot. Ja. Men belønningen er en følelse av frihet og en opplevelse av felles kraft, en følelse av at alt er mulig og at vi mennesker har et fantastisk potensiale om vi tør å være hele oss selv.

De 10 dagene var en berg og dalbane. Eller skal jeg si en spiral? Ikke før hadde jeg turd å åpne meg og være sårbar og følte frihet og tilhørighet, så fikk jeg en reaksjon som gav meg en følelse av å ha tatt feil, være for mye, - skam.  Så igjen, å overvinne impulsen til å skjule meg - ta kontakt igjen åpne opp og oppleve en ny utvidelse. 

Hele tiden denne pendelen mellom smerte og glede. Mellom sammentrekning og utvidelse. Frykt og mot. Gjennom disse 10 dagene, guidet klokt og hensynsfullt av Sandra Geitz og Hanne Pedersen, fikk jeg gå igjennom denne vekslingen igjen og igjen, og ble bedre kjent med meg selv i prosessen. Å erfare igjen og igjen at medisinen mot sammentrekning, frykt og utenforskap er sårbarhet og synlighet og ærlighet. Ja og mot, så klart.

Å kjenne etter hva som er ens egen autentiske følelse og vise det, er både det mest kraftfulle og det mest sårbare som finnes. Å erfare det igjen og igjen løsnet opp noe i meg. Å vite at den frosne isolasjonen ikke varer evig. At impulsen til å skjule meg, isolere meg, frykten egentlig bare er en ny mulighet til å åpne opp og utvide meg innenfor et nytt område.  Slik at jeg vet at når jeg kjenner sammentrekningen, frykten, ønsket om å isolere meg, så er det egentlig en mulighet. En mulighet til igjen å være sårbar, synlig og modig og vokse ennå litt dypere, ennå litt videre. En mulighet til å bli enda mer kjent med meg selv, å høre ennå mer til her på jorden som mitt rotete, kaotiske, kraftfulle selv. 

Å utforske disse tingene sammen med en gruppe mennesker som lyttet til det jeg har å si, lyttet uten å komme med råd, vurdering eller trøst føltes trygt. Det føles som å bli holdt forsiktig i øyeblikket, i en utforsking av øyeblikket sammen.  

Og nettopp sammen tenker jeg var magien med denne samlingen. Det å utforske hva det vil si å være seg selv, sammen med andre. Jeg er takknemlig for denne sjeldne muligheten til å observere meg selv og mine egne reaksjoner når jeg er sammen med andre i ulike situasjoner. Sammen om å lage et maleri. Sammen om å lage hvert vårt maleri. Sammen om å prøve å lage en forestilling. Sammen om å lytte og bli lyttet til. Bevege oss sammen. Synge sammen og reagere på hverandres lyder. Og ikke minst, i samtaler, å dele min egen opplevelse av dette med gruppen og høre andre dele sine opplevelser.

For meg der jeg er nå i utforskningen av tilhørighet er det dette som ligger helt i kjernen: Å være mitt eget autentiske selv, synlig, sårbart, ærlig og kraftfullt i møte med andre mennesker.

Nå når jeg har kommet hjem og ikke lenger er i en så pedagogisk setting sammen med en gruppe som er opptatt av den samme utforskingen som meg så er det vanskeligere. Men på en måte er det jo det samme som skal til. Jeg vil prøve å holde på og utvikle det jeg har lært i møte med menneskene i livet mitt.  Det glipper litt ganske ofte, men det er ok. 

Man kan lære mye om seg selv alene. Men tilhørighet handler om samspill med andre. Og det er jo det vi trenger, vi mennesker. Felleskap. Det vi lengter etter og samtidig frykter aller mest. Det å være seg selv sammen med andre. Leke sammen, bidra med din helt egen kvalitet som ikke er lik noen annens. 

Og nettopp derfor trenger verden at vi viser oss, at vi er synlige. Ikke for å selge eller bli beundret eller likt, men fordi den kvaliteten som er autentisk for deg kun kan bæres inn i verden av akkurat deg. Og ved å risikere å la oss selv bli synlig, i nære relasjoner eller i større sammenhenger, bidrar hver og en av oss til å styrke den rike veven av menneskelig skjønnhet, mangfold, kraftfullhet og lek som skaper det felleskapet som vi alle hører til i.

Takk for at du leser Den Hemmelige Hagen! Les mer på Substack: https://kristinsh.substack.com